Svigermors høne(r)

I mangel på lett tilgjengelig fugl å  trene på er det fristende  å ty til alternativer, enten det no funker eller ikke.Det hadde seg sånn at min utmerkete svigermor var meget ivrig  i tjenesten når det gjaldt kakabaking. Dette førte naturlig nok til et stort eggforbruk og på stadig eggleiting fant ho ut av ho skulle gå til investering av lys levvanes høner som kunne spøtte ut egg nok til formålet. Eg va utskremt til Gibostad som pipkyllinghentar i min gamle Golf . Eg ankom Gibostad og fikk utlevert en liten pakke full av piplyda. Pakken la eg likegodt på hattehylla og starta hjemover. På Olsborg sto det en forfrosen kar i militæruniform og haika forsiktig. Inn klatra en beskjeden mager skrott, litt flakkanes i blikket, med sundklipt skalle og store blåfrosne øra.  Eg prøvde å konversere og vitse men ingenting beit på han. Eg fikk til slutt lirt ut av han at han skulle tjenestegjøre som bilmekaniker, og va på tur hjem til sin første perm. Etter en stund blei det lyd i karen; det hadde seg sånn at han hørte mye ulyda fra bilen, og som mekaniker hadde han analysert at hjullagran va heilt ødelagt bak på bilen. Det han ikke viste var at like bak skaillen hans,  lå en liten eske med 10 pipkyllinga som ikke likte å bli transportert rundt i en gammel golf.  Med ujevne mellomrom peip det og kvitra det bak han. Eg klarte ikke å dy meg og la ut  i det vie og det breie kor dårlig bilen egentlig va,  og fikk han til å forklare meg kossen hjullagran egentlig fungerte. Før vi kom  til Norkjosbotn ville gutten av, han hadde tydelig fått angst for at hjulan kunne ramle av, og hadde vel et ønske om å komme seg hjem  i heilt støkke.

Vel under svigermoderlig omsorg blei pipkyllingan fort til 10 stolte høner som sprada rundt fjøsnovva. Etterhvert begyndte dem også å trøkke ut egg til alles glede, for nå blei det ennå meire fart i kakabakinga og eggan fikk sannelig føtter å gå på. Alt va bare fryd og glede  helt til svigersønn med irsk setter dukka opp, og hadde lagt de heilt store planan. I båndtvangtida e det jo skralt med muligheta her oppe i nord. Kor dem ellers trene på utsatt fugl om sommeren, har vi i beste fall sett bilda og lest om fasana, vaktel og rapphøns.  Høns!!! ja det e vel det samme kossen type tenkte eg, ein høne e vel ein høne sku mainn tru...?  Eg la de store planan og starta på besøk til svigermor med hundfløyte og jaktsugen irsksetter.

Utfor bilen  var det umiddelbart  klart for første slipp. Svigermors høner ante fred og ingen fare, dem kakla og trippa fornøyd rundt fjøsveggen. Eg holdt en stille "morgenandakt"  for meg sjøl,  La gå!!!... og irsk setteren legger straks opp til et meget rettlinjet motvindsøk mot fjøsveggen og smeller kontant i en dirranes intens stand på fjøshjørnet.  Eg lure meg over skulderen;  skal eg tørre?? sitter dressuren? overleve hønan? . Skit la gå sa eg og gav reisingsordre... Irsksetteren tok sats så frau og mold skvatt, hønan som har en max flyhøyde på 30 cm, fant ut at det va best å legge på sprang . Har dokker sette en høne som spring.....?  Ikke akkurat nokka veddeløpshest nei, men den her gangen berga dem seg, 9 høne pressa seg  gjennom hullet i fjøsdøra, og en stakkar kraup i dekning bak nokka redskapa, forskremt, skjelvanes og rød i kammen. Dæsken..... det her va på henganes håret tenkte eg og  fikk gitt koblingsordre. Eg fant ut at det ikke va den helt ultimate treningsformen for å trene fuglehund på svigermors høne, men en frisk opplevelse va det no i allefall. Det som siden hendte va egentlig en tragisk historie, for hoinn hadde oppdaga kor det var fugl. Dokker skjønne det blei plutselig færre og færre egg, og  dermed gode kaker. Svigermor va en dag frøktelig bekymra;  "godhøna" hennes var søkk borte.  Eg skjønte fort sammenhengen når en ellers matgal hund ikke ensa maten i to daga, men lå og rapte dun og fjær som en sundskotten dunpose.

Eg lærte en ting: Tren ikke ro i oppflukt på svigermors høne(r)